Изображения страниц
PDF
EPUB

Ηπιος ἦν, καὶ πολλ ̓ ἐχαρίσσατ ̓ ἐΰφρονι θυμῷ,
Εσπετ ̓ ἀμοιβαία χ ̓ ἅ χάρις ἐκ Θεόφιν·

Δάκρυα δυστήνοισι, τί γὰρ πλέον ἔσχεν; ἔδωκεν,
Τὸν φίλον οἱ, πλέον οὐκ ἤθελ ̓, ἔδωκε Θεὸς.

XXXI.

Hic caput adponit gremio telluris ephebus,
Cui nunquàm est opibus lætior orta dies;
Sed placido adspexit nascentem lumine Musa.
Et mens plena fuit Relligione loci.

XXXI.

Voll Güte war sein Herz und der Verstellung feind ;

Voll Güte krönete der Himmel sein Begehren.

Er schenkte Leidenden sein ganz Vermögen

Zähren ;

Gewährt ward ihm dafür sein ganzer Wunsch -- ein Freund.

XXXI.

Sincero era il suo cuore, e di pietate

(E dal ciel n' ebbe ampia mercede) ardea.

Un sospir, quanto avea, diè a povertate,
E un amico impetrò, quanto chiedea.

XXXI.

Les pauvres ont béni sa pieuse jeunesse
Dont la bonté du ciel a daigné prendre soin
Il sut donner des pleurs, son unique richesse;
Il obtint un ami, son unique besoin.

;

[graphic][merged small]

Large was his bounty, and his soul sincere ;

Heaven did a recompense as largely send:

He gave to Misery all he had a tear;

[ocr errors]

He gain'd from Heaven ('twas all he wish'd) a friend.

Αλλὰ τύγ', οἷος ἂν ᾖς, κακὸς ἤ ὅγ ̓ ἄρ ̓ ἐσθλὸς, ἐρευνῶν
Παῦσαι, ποττὸ φάος μὴ τύγ ̓ ὅσ ̓ ἄλιτ ̓ ἄγων·
Εσθλὰ γὰρ οἱ κακά τε τρομερῆσι σὺν ἐλπίσι κεῖται
Εν κόλποις ὑπάτω τῶ Πατρὸς, ἠδὲ Θεῶ.

XXXII.

Candidus, et simplex, miseris succurrere promptus,
E cælo accepit dona repensa tamen ;

Quod potuit, flebat sempèr cum flentibus ipse,
Quod cupiit, trepido semper amicus erat.

Ne scrutare ultrà quodcunque peregerit olim
Restat, et à nobis facta tacenda manent;
Crede igitur Superis; trutinâ ponentur in æquâ,
Quum steterit cunctis Ultimus Iste Dies.

XXXII.

Wag' in das Heiligthum nicht tiefer einzuschauen,
Das seine Tugenden und seine Fehler mißt.
Ach, Beide liegen sie mit zitterndem Vertrauen
In dessen Brust versenkt, der Gott und Vater ist.

XXXII.

Più oltre non cercar, nè d' ir scoprendo
Ti studia le sue buone, o le triste opre.
Fra la speme e 'l timor, nel sen tremendo
Di Dio si stanno, e denso vel le cuopre.

XXXII.

Ne mets point ses vertus, ses défauts en balance;
Homme, tu n'es plus juge en ce funèbre lieu;
Dans un espoir tremblant il repose en silence,
Entre les bras d'un père et sous la loi d'un Dieu.

« ПредыдущаяПродолжить »